17. mai-dikt — dikt til nasjonaldagen

I dag går vi sammen, side om side, hånd i hånd. Dette er ikke bare en dag — det er løftet vi ga til landet vi fikk.

Grunnloven ble skrevet med blekk og mot. I dag bærer vi den videre med hvert steg i toget, hvert hurra fra trappen.

Det finnes dager som hører til kalenderen. Og så finnes 17. mai — som hører til oss.

Flagget vaier ikke fordi det må, men fordi vi valgte å være frie. Det minner oss hver eneste mai.

Vi samles ikke fordi noen ba oss. Vi samles fordi det føles riktig — å stå sammen, å rope hurra, å mene det.

Noen dager er større enn timeplanen. 17. mai er en slik dag — full av sløyfer, is og noe vi ikke helt klarer å sette ord på.

Hurra for den dagen som kommer i mai, med flagg og med sløyfer og is langs vei! Vi synger og roper så alle kan høre: I dag er det vi som er glade og store.

Rød, hvit og blå — tre farger å stole på. De vaier i vinden i dag, for Norge, for oss, for vår felles sak.

I dag er det fest, i dag er det fint, i dag er det Norge som roper: «Du er min!»

Barnetoget svinger seg gjennom vår by, med hornmusikk, flagg og en klar, blå himmel som ny. Og alle som ser det, de tenker det samme: Dette er Norge — og Norge er hjemme.

Syttende mai, syttende mai, alle er ute — og ingen vil hjem. Flagg i hånden og sol i håret, vi feirer som om vi har ventet hele året.

I dag får vi gå i tog, vi får vifte med flagg, vi får spise is til frokost (nesten), og rope HURRA så høyt vi kan.

Flagget mitt er rødt, hvitt og blått, og det er litt for stort, men det gjør ingenting — for i dag er alt akkurat passe.

Pølse nummer én: god. Pølse nummer to: veldig god. Is etterpå: nødvendig. 17. mai: best.

Hurra, hurra, hurra! Tre ganger for Norge, og én gang til for den som finner flagget mitt når det blåser bort.

I dag er gatene fulle av musikk og flagg. Jeg går i toget med klassen min. Vi vinker til alle, og alle vinker tilbake.

De tok festen fra oss, flagget, sangene, gatene. Men de tok ikke det vi bar inni oss. Og da freden kom, var det første vi gjorde å henge flagget ut igjen.

Fem år uten 17. mai. Fem år med stille gater og gjemte flagg. Men ordene levde videre — i radioen fra nord, i sedlene under dørene, i alt vi ikke turte si høyt.

Frihet er ikke noe vi har fått én gang for alle. Det er noe vi holder fast i — hvert år, hver mai, hvert hurra.

De som gikk før oss kjempet for retten til å gå i tog, til å vifte med flagg, til å rope hurra uten å være redde. I dag gjør vi det — for dem.