«Vil du være min fadder?» — tekst og tips til å spørre

En fadder (også kalt gudmor eller gudfar) er en person som ved dåpen avgir et løfte om å følge barnet gjennom oppveksten. I Den norske kirke betyr det å hjelpe barnet å vokse opp i den kristne tro — be for barnet, lære det Fader vår og trosbekjennelsen, og være en trygg voksen utenom familien.

I praksis handler fadderrollen for de fleste om å huske bursdager, stille opp i viktige øyeblikk og være en stabil utenforstående som kjenner barnets historie. Tradisjonen går tilbake til middelalderen — minst to faddere må selv være døpt og over femten år, men de fleste familier velger to til seks.

Når du spør noen, spør du altså om en rolle som varer i mange år. Det er en stor ting å be om — og en stor ting å takke ja til. Det er derfor verdt å spørre med omtanke.

Timing. To til tre måneder før dåpen er normen — det gir personen tid til å tenke seg om, og deg tid til å spørre andre hvis svaret blir nei. Spør ikke i siste øyeblikk: en fadder som sier ja under press har ikke samme forutsetninger som en som sa ja etter å ha tenkt en uke.

Måten. Ansikt til ansikt hvis det er mulig — gjerne over en kaffe eller middag, med et lite kort som gjør spørsmålet konkret. Skriftlig hvis personen bor langt unna; da fungerer et håndskrevet brev eller et fadderkort med personlig hilsen. Unngå SMS hvis det er nær familie eller en venn du møter ofte — det blir lett oppfattet som for tilfeldig.

Forklar hva det innebærer. Ikke gå ut fra at personen vet hva fadderløftet er. Forklar kort — i Den norske kirke og i praksis — slik at de kan ta et informert valg. La dem deretter få noen dager til å tenke før du forventer svar.

Dette passer for nær familie og tette venner — folk dere allerede har en sterk relasjon med. Tonen er ekte, uformell, og litt myk. Si hva personen betyr for dere, og forklar hvorfor akkurat denne personen er den dere ønsker.

Denne tonen passer for slektninger dere ikke kjenner like godt, eller for situasjoner der dere ønsker å markere alvoret i fadderløftet. Den fungerer godt i et skriftlig brev eller et formelt fadderkort.

Hvis dere har en lett, humoristisk tone med personen, kan spørsmålet pakkes inn med litt humor. Det fungerer best kombinert med en personlig hilsen — selve forespørselen skal være klar, selv om innpakningen er lett.

Mange velger å legge ved en liten symbolsk gjenstand når de spør — det gjør spørsmålet konkret og tydelig. Det skal ikke være en stor gave; tanken bak er det som teller. Vanlige valg er et lite gavekort (200–500 kroner), en blomsterbukett, en spesiell ting som speiler personen (en bok, en plate, et minne), eller en sølvskje med dåpsbarnets navn som markerer fadderforholdet.

Hvis dere spør over middag eller en kaffe, holder det med kortet alene. Det viktige er at spørsmålet kommer som en personlig henvendelse — ikke som et standard kort.

Når du har fått ja, kan dere starte å tenke på selve dåpskortet — vi har en egen guide for hva man skriver i et dåpskort som fadder når selve dagen kommer.

Det skal være lov å si nei. Fadderrollen er et reelt løfte som varer i mange år, og noen ganger har personen gode grunner til å takke nei — manglende kapasitet, geografisk avstand, eller usikkerhet rundt det religiøse innholdet i løftet (for kirkelig dåp).

Møt et nei med takk, ikke med skuffelse. «Takk for at du tenkte gjennom det — vi forstår, og det forandrer ingenting på hva du betyr for oss» er en fin avslutning. Tving aldri noen til å si ja av høflighet; en fadder som sier ja under press har ikke samme forutsetninger som en som sa ja etter å ha vurdert det skikkelig.

Hvis du får et nei, ha en liten reserve i bakhånd: tenk gjennom hvem du kan spørre i andre runde, slik at du ikke står med to-tre uker igjen og ingen faddere. De fleste dåpsfamilier ender opp med to til fire faddere, og det er uansett ikke kvantitet som gjør rollen viktig.