Sorgedikt — dikt om sorg, savn og et siste farvel

Takk for alt du var, og alt du ga oss. Nå legger vi deg ned i den varmeste jorden, og bærer deg videre i alt vi gjør.

Vi sees ikke mer slik vi pleide. Men jeg tar deg med — i stemmen, i latteren, i alt du lærte meg uten å vite det.

Du er ikke borte så lenge vi husker. Og vi skal huske — hver eneste dag, så lenge vi lever.

Som løvet faller når høsten kommer, faller også vi. Men ingen falt forgjeves som var elsket mens de levde.

Det står en stol tom ved bordet vårt nå. Vi lar den stå. Den minner oss om at noen vi var glad i satt der.

Det finnes ingen ord store nok for dette. Så vi sier bare: vi er her. Vi går ikke.

Sorg er kjærlighet som ikke vil gi slipp. Den gjør vondt fordi den var ekte.

Savnet kommer i bølger — noen dager en stille sjø, andre en storm. Begge deler er kjærlighet som ikke fikk et sted å gå.

Hver morgen et øyeblikk før jeg husker. Så kommer det igjen — at du er borte. Og hver dag lærer jeg å bære det litt bedre.

Hendene dine holdt meg da jeg var liten. Nå holder jeg minnet om dem når jeg trenger det mest.

Hvil nå. Du har båret nok. Vi tar det herfra.

En stille takk for et helt liv. Du er savnet, du er elsket, du er aldri glemt.

Det blir lysere igjen. Ikke i dag, kanskje ikke i morgen. Men en dag skal minnet om deg varme mer enn det gjør vondt.

Du rakk ikke å bli stor, lille hjertet vårt. Men du rakk å bli elsket mer enn ord kan bære. Det tar vi vare på for alltid.

Du var bare hos oss en liten stund, men du fylte huset med varme og uro og glede. Nå er det stille. Takk for hvert sekund.

Alltid fornøyd og glad mor var, trøst og kjærlighet alt hun gav. Alltid i vårt hjerte bor minnet om en elsket mor.

Alltid fornøyd og glad far var, trøst og kjærlighet alt han gav. Alltid i vårt hjerte var minnet om en elsket far.

Den som har elsket, kan ikke glemme. Den som har glemt, har aldri elsket. Vi som elsket deg, bærer deg med oss for alltid.

Tett ved hverandre gikk vi fra livet var ungt til håret ble grått — gjennom lette dager og tunge. Alt bar vi sammen, alt holdt vi ut.

Vårt liv er et vindpust, et eventyr, en drøm, en dråpe som faller i tidenes strøm. Den glitrer i regnbuens farger et minutt, så brister den — og drømmen er slutt.

Sov til vindenes kjærtegnende sang, sov under skogens myke fang. Fri fra all uro, sorg og strid, sov nå i fred til evig tid.

Vi binder en krans av minner, de vakreste vi har. Vi vet at de aldri vil visne — hos oss er du alltid nær.

Du sovnet stille da ferden var slutt. Fra alt du har båret hviler du nå ut.

Du var bare lånt oss en liten stund, et lite lys vi fikk holde. Nå har himmelen tatt deg hjem igjen, men kjærligheten beholder vi.

Du er ikke borte, du sover ikke. Du er tusen vinder over engen, glitteret på vannet, det lyseste lyset i snøen. Du er fuglesang om morgenen — du er overalt.

Så liten du var, så kort din vei. Nå er du den klareste stjernen på himmelen over oss.

Du satte poteavtrykk i hjertet mitt og flyttet inn for godt. Nå er det stille i rommet, men avtrykkene blir værende.

Vi fikk så mange gode år sammen. Du ville aldri sett meg lide, og jeg lar deg gå med takk — for hvert eneste år.

Gå rolig nå, lille venn. Jeg holder deg helt til det siste, og jeg snakker til deg til øynene dine lukker seg.